|
Mont Blanc 2009
2/8 - 18/8-2009
2.August reiste jeg Eivind og Bjørg-Anita til Chamonix i Frankrike for å bestige Vest Europa`s høyeste fjell Mont Blanc (4808moh.) Organiserte og ordnet alt selv uten bruk av guide.
Mont Blanc (4808moh)
De 2 første dagene ble brukt til aklimatisering oppe på Aiguille du Midi (3800moh) og nede på breen.
Bjørg-Anita måtte desverre tilbringe resten av tiden på hotell ettersom hun var uheldig å fikk betennelse i en muskel.
Aiguille du Midi (3800moh) i bakgrunn
Utsikt fra Aiguille du Midi (3800moh)
Utsikt ned mot eggen som går fra Aiguille du Midi og ned på breen.
Overnatting nede på breen
Værmeldingen meldte dårlig vær de første dagene, så på den tredje dagen forsøkte jeg på å nå toppen, men uten hell pga. at jeg nesten
ikke hadde sovet noe de første dagene og ikke hadde spist nok.
Aklimatiserings natt på breen. Cosmiques hytta (Refuge des Cosmiques 3613moh) oppe i høre hjørne
Jeg aklimatiserte 2 dager til før jeg på nytt reiste med tog fra Chamonix til Nid d’Aigle (2372moh) som er Frankrikes høyst beliggende toglinje, Tramway du Mont Blanc.
Her har jeg slått leir på bortsiden av Tête Rousse-hytten (Refuge de la Tête Rousse 3167 moh) utsikt opp mot fjellryggen som det ofte går steinras, på toppen ligger Goûter-hytten (Refuge du Goûter) på (3817 moh)
Nesten halvveis opp er beryktede Grand Couloir.
Herfra slynger stien seg oppover i ura det første stykket frem til Baraque des Rognes (2768 moh), før det blir brattere opp fjellryggen til Tête Rousse-breen på (3100 moh).
Veien gikk forbi Tête Rousse-hytten (Refuge de la Tête Rousse 3167 moh) og litt opp i steinura før jeg la ut det halve liggeunderlaget
og en tynn sommer sovepose med vind og vantett trekk på noen steiner, for å lage litt mat og hvile noen timer før toppstøtet.
Her har jeg lagt meg for å vile noen timer før toppstøtet like ved Tête Rousse-hytten
Solnedgang ved Tête Rousse-hytten
Sånn ser ligge plassen ut, mykt å godt på noen steiner med et halvt liggeunderlag.
Start klar kl: 02.00 med ACDC på bånn gass
Etter noen timer ringte vekkerklokken, frokosten ble inntatt kl. 01.00 og jeg var pakket og klar kl.02.00
Jeg klatret opp fjellryggen mot den beryktede Grand Couloir. Her er det vanligvis en snørenne som går ned langs hele fjellsiden av Aiguille de Goûter,
men her var det ingen snø å se nå. På dette området kommer det regelmessig stein i stor fart nedover, og som man er nødt til å krysse.
Jeg kom helskinnet over, men på ettermiddagen kunne jeg se stein komme ned renna. Heldigvis ropes det fra folk ovenfor hvis stein er i ferd med å komme nedover,
men alle er ikke obs på at dette er et farlig sted og kan begi seg ut i renna slik at man kan få noen ubehagelige møter midt på.
Det går en vaier på tvers her som man kan koble seg på og så er det bare å komme seg fortest mulig over.
Veien videre oppover mot Goûter-hytten (Refuge du Goûter) på (3817 moh) er det en del løs stein og ganske bratt, en del steder er det festet
en stål wire som det er mulig å koble seg på.
Jeg spiste en liten lunsj på utsiden av Goûter-hytten og herfra starter de fleste på toppdagen, men jeg valgte
heller å gå hele veien fra Tête Rousse og rett opp.
på vei opp mot Dôme de Goûter på (4304 moh) nede til venstre ses andre på vei opp
Videre gikk veien mot Dôme de Goûter på (4304 moh). Dette er en meget lang og bratt bakke. Det var spesielt å se andre taulag oppover i fjellsiden med hver sin hodelykt som lyste opp.
Formen var overaskende fin og jeg hadde ikke det minste vondt i hodet, kjente at det hadde blitt nok aklimatisering. Det er fantastisk fint å se soloppgangen så høyt oppe.
Soloppgang. Spesielt med skylaget som ser ut som helt snødekke nedenfor.
Ca midt på bildet kan man se Vallot-hytten på (4262 moh)
Jeg gikk ned noen høydemeter og opp igjen den første bakken på eggen som heter Arête des Bosses og her ligger Vallot-hytten på (4262 moh).
Dette er en nødhytte laget av aluminium. Her er det mange som tar en pause, men jeg fortsatte videre oppover mens jeg spiste et par sjokolader og litt nøtter.
Så kom jeg til Bosses du dromedaire, dromedar-humpene, to smale egger på Arête des Bosses. Litt spesielt var det oppover ettersom været snudde ganske fort, brått
var jeg midt inne i en sky med masse vind og dårlig sikt, her var det et par taulag som valgte snu. Jeg kjente at det var ganske kjølig selv om solen dukket frem innimellom, for det er ikke så lett å holde varmen når man går så sakt oppover.
Etter å ha passert Grand Bosse (4513 moh) og Petit Bosse (4547 moh) bar det fatt på den siste lange bakken forbi Rochers de la Tournette på (4677 moh).
Toppen nærmer seg!
Trangt om plassen enkelte steder, her er noen på vei ned og jeg på vei opp.
Så nærmet toppen av Mont Blanc seg, grensen til Italia går over toppen her. Toppeggen er ganske tung, men det største problemet var at det kom folk nedover og det ble ganske trangt enkelte steder på den smale eggen.
på toppen av Vest-Europa 4808moh
Disse skyene gikk jeg igjennom på vei opp, det blåste kraftig og sikten var bare noen meter inne i skyen.
Utrolig fint å komme opp på toppen av Vest-Europa og se utover store deler av Frankrike, Sveits og Italia. Når jeg nå så nedover fjellet kunne jeg se de skyene jeg
hadde gått igjenom på vei oppover, det var lett å se at vindstyrken der var betraktlig høyere en her på toppen hvor solen skinte og varmet litt.
På toppen var jeg en halvtime, fikk en kopp te av en russer som ikke kunne engelsk, men han holdt like godt et foredrag på russisk for meg alikevel. Og så bar det nedover fjellet til Tête Rousse igjen.
Her er jeg tilbake ved Tête Rousse-hytten igjen sliten etter en lang dag.
Med frokost kl.01.00 og start kl. 02.00 på natten. Kl. 09.00 var jeg på toppen og kl. 13.00 var jeg tilbake ved Tête Rousse igjen.
Den første gangen jeg prøvde meg på toppen, var dag nr. 3 og da kom jeg ikke lenger en rett forbi Goûter-hytten med oppkast og hodepine.
Dette skyltes ganske sikkert alt for lite søvn, mat og litt lite aklimatisering.
Det andre topp støtet gikk helt knirkefritt bortsett fra litt hodepine på vei ned igjen fra fjellet.
Dagen etter at jeg kom tilbake til Chamonix tok jeg taubanen opp til Aiguille du Midi og planen var å få tatt Mont Blanc du tacul (4248moh) før hjemturen.
Turen starter med å gå på en luftig egg ned på breen Col du midi som ligger på nedsiden av Aiguille du Midi. Forbi Cosmiques hytta (Refuge des Cosmiques 3613moh)
Bre sprekk
Bre sprekk
En del bre sprekker her ved foten av brefallet. Turen opp gikk meget lett ettersom aklimatiseringen ikke kunne bli stort bedre.
Opp dette brefallet gikk jeg og opp til venstre ses toppen av Mont Blanc du tacul (4248moh) ned til høyre av brefallet
forsvant det 7-8 personer i et snøras for et par år siden.
Fantastisk flott opp over brefallet, men her er det bare å være forsiktig.
For et par år siden døde det 7-8 personer her i et snø ras, men den faren var ikke tilstede nå ettersom snøforholdene var faste og fine.
Etter noen bilder på toppen bar det ned igjen og jeg gikk forbi flere på vei ned som var slitene etter å ha gått denne ruten opp til Mont Blanc.
Utsikt ned fra toppen av Mont Blanc du tacul (4248moh)
Jeg tror at de som gikk to og to i taulag fikk en falsk trygghet, en av de siste dagene jeg var der forsvant det en turist og en guide. Turisten falt utfor en skrent og tok guiden med seg.
Toppen av Mont Blanc du tacul (4248moh)
De aller fleste gikk alltid i taulag uansett hvor de gikk, og det er nok det sikreste også, men er man forsiktig nok og planlegger nøye går det som regel bra. Noe av gleden er jo for meg faktisk å planlegge turene selv og ikke henge etter en guide som bestemmer hva som skal gjøres og ikke.
Dette var en fantastisk fin tur i de franske alpene, det var jo dumt at det skar seg for Bjørg-Anita, men det kommer alltids nye muligheter.
|
