Drømmen om Mont Blanc kom til på et fjell i Sør-America; Aconcagua . Hver gang jeg er på tur drømmer jeg nemlig om neste tur og de forberedelsene som hører med. Når man har fullført en tur som man har brukt lang tid på å planlegge, sitter man ofte igjen med en litt blandet følelse. Endelig har man nådd målet man lenge har planlagt og drømt om, og man fylles av en slags tilfredsstillelse og tomhet. Da gjelder det å fornye drømmen med planlegging av nye eventyr, og denne gang var kursen satt mot de franske alper med Mont Blanc som mål.

 Samboeren min, Bjørg Anita, og jeg ankom flyplassen i Geneve den 2.  August 2009. Her ble vi hentet av et ”Mountain Drop-Off” –team, som organiserer transport av skiturister i vintersesongen. Man kan velge å leie egen bil eller å dele transport med flere andre, noe vi benyttet oss av.

Etter et par timers reise ankom vi Chamonix. For et sted! Fra det grønne og frodige nede i dalen ser man rett opp på de høye snøkledde toppene som strekker seg 3-4000meter i været med Mont Blanc som det høyeste på 4808moh.

Chamonix er en by med ca. 10 000 innbyggere. Det populære vintersportsstedet ved Mont Blanc regnes som ekstremsportens ”hovedstad” i Europa. De første olympiske vinterlekene ble arrangert her i 1924.

Som en fin akklimatisering brukte vi kabelbanen opp til Aiguille Du Midi. Banen ble bygd i 1955, og var i tjue år den kabelbanen som nådde høyest i verden. Den innehar fortsatt rekorden som den høyeste vertikale stigningen til en kabelbane, fra 1035 moh. til 3842 moh. Turen fra Chamonix til toppen tar ca.20 minutter og har en stiging på 2 800 meter. Her ble også en ekstrem skiscene i James Bond filmen ”The World is not Enough” spilt inn.

(Det er godt å endelig være i gang, men dessverre har Bjørg-Anita skadet foten, så for hennes del blir det å slappe av i Chamonix.)

Fra Aiguille Du Midi går det en luftig egg ned på breen Col du Midi som ligger på nedsiden av Aiguille du Midi. Jeg kjenner at jeg er litt småskjelven i bena den første turen ned her med bare ca. 30cm å tråkke på enkelte steder og det kiler i magen når jeg ser rett ned til Chamonix på den ene siden. Et fall her er ikke noe man opplever mer enn en gang! Plutselig hører jeg en stemme bak meg som virker nokså irritert, så jeg stopper opp og klatrer ut til siden, sparker godt feste med bena og sikrer med isøksen, og før jeg får tenkt meg om suser den franske guiden forbi nedover i et forrykende tempo.

Jeg tenker at det ofte må være ulykker her, ettersom noen av guidene bare drar av sted uten å være så forsiktig som jeg mener at man burde være. Bare 3 dager etter dør én guide og en klatrer.  Klatreren falt utfor en kant og dro med seg guiden som ikke rakk å slå isøksen i bakken. Grunnen til dette var at de to gikk med for slakt tau mellom seg.

Nede på breen kan jeg se en del sprekker, og jeg er glad for at det ikke nylig har falt snø slik at sprekkene er enkle å få øye på.

Nede på breen akklimatiserte jeg én dag før jeg tok kabelbanen ned igjen. For å oppnå en best mulig akklimatisering, lønner seg nemlig å være høyt om dagen og sove lavere om natten. Neste dag og natt tilbrakte jeg også på breen. Jeg hoppet på første gondol ned igjen til Chamonix morgenen etter og kjente at formen ikke var helt på topp.

Det som var litt av problemet nå, var at det hele uken var meldt dårlig vær bortsett fra denne dagen og neste.  Jeg bestemte meg for å gjøre et toppforsøk allerede samme natt siden vi skulle vende nesen hjemover igjen om bare noen dager.

Ruten jeg hadde valgt var ”normalveien ” via Goûter . Fra Chamonix tok jeg 2 forskjellige tog før jeg kom opp til Nid d’Aigle (2372moh). For å komme til starten på ”normalveien”, må man ta ”Tramway du Mont Blanc”, som er Frankrikes høyestliggende toglinje.

Herfra slynger stien seg oppover det første stykket frem til Baraque des Rognes (2768 moh), før det blir brattere opp fjellryggen til Tête Rousse-breen på (3100 moh).

I meget sakte tempo brukte jeg 3 timer opp til Tête Rousse-hytten, for ikke å ødelegge den allerede dårlige akklimatiseringen med bare 2 dager og ganske lite søvn.

Jeg hadde på forhånd bestemt meg for ikke å benytte meg av hyttene oppover, men heller ligge ute. Jeg la meg til like under en ganske stor stein med et halvt liggeunderlag, sovepose med nødbiovac for å spare vekt. Jeg befant meg nå på bortsiden av Tete Rousse med god utsikt opp over fjellveggen. Her går det ofte steinras, og på toppen av fjellet ligger Goûter-hytten (Refuge du Goûter) på (3817 moh).

Nå gjensto det bare å få i seg noe mat, og utpå natten var planen å komme seg  videre.

Etter noen timer ringte vekkerklokken.  Maten ble inntatt kl. 01.00 og jeg var pakket og klar kl.02.00

Jeg klatret opp fjellryggen mot den beryktede Grand Couloir. Her er det vanligvis en snørenne som går ned langs hele fjellsiden av Aiguille de Goûter, men her var det ingen snø å se nå. Man er nødt til å krysse et område hvor det stadig raser steiner i stor fart nedover.
Jeg kom helskinnet over, men på ettermiddagen kunne jeg se steiner rase nedover. Heldigvis roper folk ovenfor hvis steiner er i ferd med å komme nedover, men ikke alle er obs på at dette er et farlig område og man kan få noen ubehagelige møter midt på.
Det går en wire på tvers som man kan koble seg på, før man må prøve å komme seg fortest mulig over.
På veien videre oppover mot Goûter-hytten (Refuge du Goûter) på (3817 moh) er det en del løse steiner og ganske bratt.  Mange steder er det festet en stålwire som jeg koblet meg på, og plutselig kjente jeg at maten ikke ville bli i magen, og jeg ble ganske dårlig på utsiden av Goûter. Ganske surt men det var bare å innse at det ikke skulle bli noen topptur denne dagen, og jeg gruet meg til å returnerte samme vei som jeg nettopp hadde kommet. Formen var ikke bra, og hodepine og oppkast preget veien ned igjen før jeg sjanglet bort i soveposen.

Jeg reiste tilbake til Chamonix for å slappe av og akklimatisere meg mer ved Aiguille Du Midi. Jeg var heldig, og etter bare to dager var jeg tilbake ved Tete Rousse med melding om flott vær og klar for å gjøre et nytt forsøk. Nå var formen helt på topp og når jeg våknet 00.30 var det bare å komme i gang. Nå gikk det lekende lett oppover fjellveggen og selv om jeg syntes jeg gikk sakte, gikk jeg forbi to taulag. Jeg var selvsagt veldig forsiktig og passet på å koble meg inn i de faste wirene som sitter i fjellveggen på deler av ruten opp til Goûter.

På utsiden av Goûter-hytten spiste jeg en liten lunsj og drakk litt vann mens jeg så andre gjøre seg klare for å starte. Det vanligste er nemlig at man starter toppforsøket herfra.

Nå var 700 høydemeter unnagjort  og jeg hadde herfra nesten 1000 høydemeter igjen til toppen.

Det var ganske kjølig, men det kjentes godt å få på stegjern og endelig komme seg på snø!

Videre gikk veien mot Dôme de Goûter på (4304 moh). Dette er en meget lang og bratt bakke. Det var spesielt å se andre taulag oppover i fjellsiden med hver sin hodelykt som sneglet seg oppover.
Formen var overraskende fin og jeg hadde ikke det minste vondt i hodet. Mens jeg stopper opp for å drikke vann får jeg med meg en fantastisk soloppgang.

Jeg gikk ned noen høydemeter hvor det flatet ut, og opp igjen den første bakken. Her ligger Vallot-hytten på (4262 moh).
Dette er en nødhytte laget av aluminium. Her er det mange som tar en pause, men jeg fortsatte videre oppover mens jeg spiste et par sjokolader og litt nøtter.
Videre kom jeg til Bosses du dromedaire, ”dromedar-humpene”, som er to smale egger på Arête des Bosses. Litt spesielt var det oppover ettersom været snudde ganske fort, og plutselig
var jeg midt inne i en sky med masse vind og dårlig sikt. Her var det et par taulag som valgte snu. Jeg kjente at det var ganske kjølig selv om solen dukket frem innimellom, og det er ikke lett å holde varmen når man går så sakte oppover.

Etter å ha passert Grand Bosse (4513 moh) og Petit Bosse (4547 moh) startet jeg på den siste lange bakken forbi Rochers de la Tournette på (4677 moh).

Toppen av Mount Blanc nærmet seg. Toppeggen er ganske tung, og det største problemet var at det kom folk nedover og ville passere , men mange var ikke veldig interessert å slippe noen forbi. Jeg måtte ut på siden og sparke meg fast i snøen mens jeg klamret meg til isøksen og lot de passerende komme frem.  Om jeg ikke hadde kjent at det kilte i magen på eggen ned fra Aiguille Du Midi, så gjorde jeg  det nå, for her var valget Frankrike eller Italia om man skulle falle, ettersom grensen går her over toppeggen.

Toppen! Endelig, etter 7timer og 1700 høydemeter siden kl.01.00 stod jeg nå på toppen av Vest Europa. Helt fantastisk utsikt utover store deler av Frankrike, Sveits og Italia. Når jeg så nedover fjellet kunne jeg se de skyene jeg hadde gått igjennom på vei oppover. Det var lett å se at vindstyrken var betraktelig høyere lenger nede en her på toppen hvor solen skinte og varmet litt.
På toppen ble jeg en halvtime, fikk en kopp te av en russer som ikke kunne engelsk, men han holdt like godt et foredrag på russisk for meg.

Turen ned igjen fra fjellet gikk helt ok, men jeg kunne se noen som var ganske slitne som snublet seg nedover. Jeg kom meg like hel ned igjen og reiste samme vei tilbake til Chamonix , hvor jeg koste meg med en god middag nede i byen. Bjørg-Anita var allerede på vei hjem mens jeg hadde booket om.

Dagen etter at jeg kom tilbake til Chamonix tok jeg taubanen opp til Aiguille du Midi og planen var å få tatt Mont Blanc du tacul (4248moh), som er en av nabo toppene til Mont Blanc, før hjemturen.
Turen starter med å gå ned den luftige eggen ned på breen Col du midi og forbi Cosmiques hytta. (Refuge des Cosmiques 3613moh) Denne hytta blir ofte brukt som et fint utgangspunkt for turer til Mont Blanc.

Det var fantastisk flott opp over brefallet, og her måtte man være svært forsiktig.

For noen år siden døde 7 personer her i et snøras, men den faren var ikke tilstede nå ettersom snøforholdene var faste og fine.
Etter noen bilder på toppen gikk jeg ned igjen,  og på veien møtte jeg flere på vei ned som var slitne etter å ha gått denne ruten opp til Mont Blanc. Jeg var såpass godt akklimatisert nå at høyden ikke var noe problem.

De aller fleste gikk alltid i taulag uansett hvor de gikk, og det er selvfølgelig også det sikreste. Men om man er forsiktig nok og planlegger nøye går det som regel bra. Den største gleden for meg, er faktisk å planlegge og fullføre turene uten for mye hjelp av andre, så godt det lar seg gjøre.

Mont Blanc-eventyret er over,  og nå venter nye eventyr i Kaukasus 2010.